Takk til deg

 

 

Velsignet være du som forstår

at du ikke forstår.

Du som strekker ut handa forsiktig, som venter til jeg er klar.

Du som tier tålmodig mens jeg leiter etter ordene,

hjelpeløse ord, som aldri helt fanger virkeligheten,

nyansene, forundringen, den bitre smerten, løse tråder i veven.

 

Velsignet være du som deler egne mørke minner uten å presse dem inn i mine.

Du som lytter med hjertet og holder opp mine famlende skisser som en kostelig gave.

Du som verdsetter uferdige bilder og fanger opp skjøre, skarpe skår av det uutholdelige.

Varsomt holder du dem i hendene dine, og slik skaper du dyrebar tillit.

 

Velsignet være du.

Din varsomhet gir meg mot til å søke mot lyset.

 

 

Krystall-øyeblikk

 

 

Du var sangen som stilnet.

Lyset kom i skyggen.

Er du der fortsatt, hvis jeg tør å åpne øynene?

 



Stein på stein for å holde sorgen stangen.

Forsiktig, forsiktig, holde balansen. Ett steg av gangen.

For hva skjer hvis røysa raser?

Kanskje slipper lyset inn.

Eller kanskje steinene knuser det som er igjen.

 

Tør ikke røre ved steinene.

Tør ikke åpne øynene.

Tør ikke lytte om sangen ennå finnes.

 

Bare glimt av minner, snøflak så små at de smelter før kulda får tak.

Krystall-øyeblikk er også verd å leve for.

 

*

 

Lykke?

Vi er så lykkelige i Norge.

Vår velvære troner på verdenstoppen, skal vi tro FN. Og det bør vi kanskje?

Vi deler det glade budskap på sosiale medier, krydrer med smilefjes og hjerter og glemmer for ei stund nyhetssakene om pillebruk, stressa ungdommer, tidsklemmer og det allment anerkjente presset om suksess på alle fronter.

Sjøl sukker jeg litt her jeg sitter, og føler meg utafor. Ikke fordi jeg er mer ulykkelig enn andre nordmenn, bevares. Vi opplever alle både motgang og medgang i livet, og vi som er heldige nok til å bo i Norge erfarer gjerne at sjøl livets hardeste slag kan overleves - for her finnes offentlige nettverk. Her har de fleste tak over hodet, klær på kroppen og mat nok for både dagen og morgendagen. Og selv de skadeskutte av oss har ofte bra muligheter for å humpe videre i livet.

De fleste av oss, vi ganske alminnelige nordkvinner og -menn, faller godt innenfor den eksklusive én-prosenten i verden som lever mer privilegert enn det store flertallet på kloden kan forestille seg. Klart vi er «lykkelige». Det skulle bare mangle.

Men jeg sukker likevel. For hva er nå egentlig lykke? Ifølge FN-undersøkelsen handler det om sosial lykke, så som nivå for omsorgen vi tilbys, frihet til å ta beslutninger om egne liv, generøsitet, god ledelse fra øverste hold i landet, ærlighet, helse og inntekt. Andre faktorer som ble målt er deltakelse i arbeidslivet, noenlunde likhet i lønnsfordelinga, forventet levealder, bruttonasjonalprodukt per innbygger, tillit til det offentlige og støtte fra samfunnet rundt oss.

Klart vi gjør det godt på denne målinga. Vi sitter jo på toppen av verdens kransekake.

Men så var det dette sukket, da. Det er høyst personlig, må vite. For jeg tror ikke så mye på denne lykken. Jeg tror simpelthen ikke på ideen om et lykkelig liv.

Er det den privilegerte norske, middelaldrende dama som snakker nå? Kanskje det.

Men jeg våger likevel påstanden at ideen om et lykkelig liv er et prosjekt på linje med Babels tårn. All vår streben etter lykke er dømt til å mislykkes, så lenge vi fortsetter å innbille oss at det kan være en varig tilstand.

Blant synonymene til lykke finner vi følelse av glede eller fryd. Henrykkelse. Harmoni.

Vis meg den personen som med handa på hjertet opplever slike følelser til stadighet i sitt liv og, ikke minst, at følelsene varer mer enn korte stunder av gangen. De finnes kanskje. Men jeg kan ikke si jeg har møtt noen.

Jeg sukker, fordi jeg mener vi gjør lykke til en uoppnåelig tilstand, all den tid vi forventer at den skal vare. Jeg sukker, fordi jeg stadig hører og leser om mennesker som er skuffet og nedbrutt - til tross for at de lever i verdens lykkeligste land. Jeg ryster på hodet og tenker i mitt stille sinn at nei, det er ikke slik livet er. Ingen av oss får lykke i fødselsgave, uansett hvor privilegerte vi er. Lykke er heller ikke noe vi gjør oss fortjent til.

*

Lykke, det er øyeblikk av fryd. Velsignede stunder der vårt eget lille liv er i tilstrekkelig balanse til at vi kan stanse opp og ta inn over oss den vidunderlige følelsen av velvære vi er omgitt av. Akkurat da.

Lykke er som små sukkertøy vi kan suge sakte og nyte smaken av den korte stunda de varer. Lykke er gaver vi mottar i livets beste øyeblikk, de som får kroppen til å sitre, som gjør hvert steg lett som en plett og som på sitt aller beste kan gi oss glimt av en bedre virkelighet.

Livet, derimot, er en balansegang, der det beste vi kan håpe på er å holde nettopp - balansen. Og når vi slipper å bo på gata, når vi slipper å bekymre oss for neste måltid og, ikke minst, når neste skuddveksling eller neste bomberegn kommer, er vi fordømt heldige. Vi privilegerte som lever slike dagligliv, som verken fryser, sulter eller lever i konstant frykt for neste voldshandling, vi har mulighet til å håpe på mange dager i noenlunde balanse.

Mer kan ingen av oss forvente i livet. Og det er betydelig mer enn folk flest i denne verden tør å håpe på.

Lykken, derimot, er øyeblikksopplevelser. Som hver og en av oss opplever på vår egen måte. Når vi er så heldige å oppleve dem.

Derfor sukker jeg litt for meg sjøl, når jeg leser artikler om FNs siste «lykkemåling».

Fra mitt lille ståsted i verden, blir det på grensen til fake news. Eller, i det minste, en begrepsforvirring som dessverre kan skape unødvendig mange desillusjonerte mennesker.

Lykke er ingen menneskerett. Lykke er blant livets små mirakler.

*

For øvrig synes jeg Hårek er blant de få som har sagt noe fornuftig om lykke:



 

 

 

 

 

Den såre juletida

Juletid er huletid - for noen av oss.

Da kryper vi inn i hiet vårt, slikker våre sår og venter. På at det skal gå over.

Vi går tur i nysnøen og når vi kommer tilbake til bebyggelsen ser vi skinnende lys fra alle vinduer, vakkert og glitrende mot mørketidssnøen. Røde julegardiner i husa sender bud om varme stuer med julekos og familier samlet.

Og vi gleder oss over synet, en sår glede, men likevel. Vi unner dem julekosen, vi til og med gleder oss på deres vegne. Men vi klarer ikke lengre ta del i julegleden.Vi føler oss mer hjemme blant skakke og brukne trær oppi lia. Vi er litt som dem.

 

Ett år forsøkte vi. Fant fram den gamle, fine adventsstaken og hengte opp ei stjerne i vinduet. Plasserte noen varme, røde duker og brikker rundt om i stua. Til og med staken på bordet fikk røde vokslys og en liten engel til nabo.

Men vi måtte pakke det bort igjen. Hver gang jeg kom ruslende hjem fra tur og så lyset fra vinduet vårt, strammet knuten seg i brystet. Jeg så ikke skinnet. Jeg kjente bare på savnet. Det ble for vanskelig. Juletida, som i mange år var så velsigna, så full av kjærlighet, forventning og glede, omgitt av alskens glitrende stas og deilige dufter. Nå skinte lyset fra stjerna i vinduet matt. Dukene bleknet. Og engelen på bordet minte bare om henne som aldri skulle feire jul med oss igjen, hun som elsket jula mer enn alt, hun som kunne drømme seg bort i juletreets magiske verden og fylte huset med kjærlighet og grenseløs fantasi.

Så vi ga opp. Vi lot jula fare, i håp om å bevare minnene fra andre juler. Små glimt vi kan ta fram og kikke forsiktig på, holde mot hjertet og takke for årene vi fikk sammen. Ikke for lenge av gangen, for da kommer de vonde minnene og glefser til. Da forsvinner tida og sjokket river rura av såret som aldri gror. Sorgen som aldri går over. Savnet som aldri blir mindre.

Vi lærer å leve med det, vi som er heldige. Vi lager strategier for å unngå å vekke til livet minner som tar overhånd i brøkdelen av et sekund hvis vi ikke passer på. For de lammer oss, disse minnene. Vi fryser til is. Og må tines opp, enda en gang.

Julegleden er ikke lenger vår å favne. Den slipper ikke inn i hjertene våre, den er påtrengende med sine søte smaker og krydderdufter. Den minner bare om gleden som ble borte.

Derfor har vi heller huletid, mens vi venter på at hverdagen skal komme tilbake. Så vi kan fortsette våre skakke liv, en dag av gangen. Så vi kan favne alle de små gledesstundene livet fortsatt tilbyr, selv om sorgen sitter på skuldra og det meste smaker bittersøtt. Vi ler, men latteren slipper aldri helt ned i magen, slik den en gang gjorde. Vår humor blir svart, noen utvikler den nesten til en kunstform. Vi tar del i livet så godt vi kan. Ett skritt, og ett til. En dag, og en dag til. Ingen forventninger, bare en mild glede over at vi klarte oss en dag - og ei natt til.

Og mens juleselskapene går sin gang, tenker vi på at lysene brant vakkert på kirkegården i år, mellom kranser og nysnø.

Vi smiler og nikker «god jul» til naboene, men unngår å se dem inn i øynene. Vi sender et hemmelig håp om at juledagene blir fredelige for dem alle, bak de glitrende vinduene. Og at de nyter dem fullt ut. For ingen av oss vet hva morgendagen bringer. Ingen av oss vet hvem som går i hi neste gang året runder av en ny sirkel.

Utenfor stien

Oppover lia ligger stier. Smale tråkk og noen breiere. De eldste snor seg på kryss og tvers der folk en gang fant det enkleste fotfestet i bratta. Noen er nesten forsvunnet, sammen med husdyra som en gang beita i utmarka. Andre har nærmest blitt restaurert og viser enkel vei helt opp til fjellet.



 

Det er trygt å ferdes langs en sti. Her har folk gått før oss. Følger du stien, finner du også veien tilbake. Og når du følger stien, er sjansen større for at du når et mål. Kanskje varden som markerer dagens topptur. Eller neste sti, som fører deg til neste fjell.

*

Mellom stiene ligger kaoset. Et villnis av kratt og bregner. Nedfallstrær, kampesteiner, små fallgruver der et gammelt rotvelt har løsna steinrøyser som kan skli unna så snart du tråkker på dem. Utenfor stiene er det best å gå forsiktig.

Utenfor stien vet du aldri riktig hva som venter. Der må du ga sakte. I bratthenget må du kjenne at vandrestaven har feste før du tar neste skritt. Stoppe opp, se etter mulig vei videre. Krattet, som blir  rydda unna langs stiene, er din venn her. Blir det for bratt, er seige busker og kratt gode hjelpere for å komme trygt noen meter videre.

Utenfor stien får du hele tida øye på noe nytt. Siden du må gå sakte, rekker du å oppfatte det snodige treet med ei grein som vokser i krøller. Du må simpelthen stanse opp og undre deg litt.



 

Og der, en svær kampestein med et helt lite landskap for seg sjøl på toppen. Undres hvordan det ser ut på andre sida? Klatrer du forsiktig rundt, får du kanskje se?





 

Utenfor stien risikerer du å havne i ei lita myr. Enten må du snu - eller bli våt på beina. Våte sko kan vise seg å være verd opplevelsen. Du merker knapt myrvannet som siger inn når du oppdager den ørlille kilden som sender ei vannstråle ned bratta og bløyter jordsmonnet der du står. For iskniplingene fra nattekulda henger fortsatt fast. Og du blir stående og se. Og undres.



 

Utenfor stien blir målet borte. Terrenget er så ulendt at du må holde fokus på hvert skritt. Skogen blir til trær og de er alle forskjellige. Går du nært nok, kan ei ganske vanlig ungbjørk by på perlemor-spill i barken. 



 

Naturens tilsynelatende kaos fanger deg i her og nå. 

Her og nå er kanskje ikke det verste man har.

*

Såret som aldri gror

Det står et vindskjevt tre oppi lia og knirker. I mange år strakte det seg, rank og stolt, mot himmelen. Men vindens kraft er stor og gjennom årene måtte treet bøye unna for å holde stand. Seige trær har den evnen. De gir etter, akkurat nok, til å fortsette å leve og gjøre som de skal; legge nye årringer til stammen og strekke seg enda noen greinlengder oppover og gi plass til stadig flere kvister og grønne blader når sevjen stiger.



 

Trærne er liv og bevarer liv. De graver røttene djupt ned i jorda, der de finner stødig fotfeste og næring. De slynger rot-tråder rundt røttene til trærne omkring seg, utveksler signaler på trærs vis, deler næring og holder jordsmonnet på plass. For seg sjøl og for andre skapninger som måtte ferdes i bratta.

Trær er liv og gir liv. Vår etter vår byr de på myriader av grønne blader som på finurlig vis ikke bare omdanner solas lys til livgivende oksygen men også fjerne kvelstoff fra lufta. Til beste for alle.

Det vindskjeve treet holdt stand. Lenge. Høststormer og vintervinder presset på, år etter år, harde kast som rammet hardt der akkurat dette treet hadde slått rot. Noen trær vet å plassere seg i ly for den verste stormen. Eller kanskje havner de der tilfeldig. Dette treet sto utsatt. Presset kom fra mange kanter.

En dag, kanskje var det en uventa hissig vårvind som slo til, kanskje var det ettervinterens siste stormkast, eller kanskje hadde treet simpelthen ikke flere krefter igjen. Så det brast. Med rota fortsatt godt plantet i jorda seig det over på sida, de sterke fibrene slitt over, sønderrevet i ei glipe som åpnet seg til et hull i stammen. Sakte bikket stammen, fortsatt seig, og landet med krona i det nærmeste nabotreet. Dypt nedi jorda, under snø og is, var de allerede forbundet i røttene. Nå ble de ett også høyt over bakken.

Det vindskeive treet lener seg tungt. Men ikke tyngre enn at naboen fortsatt står støtt. Så støtt at begge fortsatt er i livet. I sommer grøntes de begge, med greintoppene fletta sammen i ei mektig krone. Den skeive og den rette.



 

På nært hold er det lett å se at treet er skadet for livet. Ei lang flenge strekker seg nesten en meter langs stammen, et avlangt hull du kan se tvers igjennom. Egentlig skulle treet allerede vært dødt. Etter alle solemerker skulle det ligget oppflenget på bakken med røttene revet opp fra jorda. Der skulle myriader av levende organismer funnet næring til nytt liv i døden. Der skulle treet sakte vært brutt ned og til slutt oppslukt av det skrinne jordsmonnet og gitt ny næring til nye trær.



 

Men ennå holder det stand. Fortsatt i live. Med et sår så stort at det aldri kan gro, en skade som ikke kan bøtes. Noen ganger gir livet - og vindene - så mange og harde slag at noe brister. For alltid.

Men noen ganger er det likevel mulig å leve videre - ei stund. Skadet, vindskjev, opprevet og svekket. Men i live. I hvert fall så lenge det finnes andre i nærheten som fanger deg opp når du faller og holder deg fast. Da går du ikke helt i bakken. Da gjør du så godt du kan - så lenge du kan.

Mer kan man kanskje ikke gjøre her i livet.



 

Kan det hellige redde oss fra undergang?

På hylla i stua vår står en frodig skulptur. Hun ble skapt av Tromsø-kunstneren Marit Landsend for omtrent et kvart århundre siden, inspirert av bibliotek-bøkenes bilder av steinalderfigurer og formet i leire av dyktige, kjærlige hender i et atelier litt sør for verdens ende.

Siden har hun bodd hos oss, tung og trygg i sin feminine symbolikk. Av jord er hun kommet. Med vann og kunstnerisk håndkraft ble hun formet. Med ild ble hun forvandlet til en varig skulptur - under hele prosessen omgitt av luft. Hun er på grensen til - hellig?



 

Det kommer vel an på øynene som ser. Vi vet lite om hva de gamle kvinneskulpturene betydde for våre formødre i steinalderen. Men den tolkningen arkeologene serverte da de første ble oppdaget for minst halvannet århundre siden var nok mest preget av mennenes idé om hvordan verdensordenen bør være, slik de tenkte ut fra datidens holdninger. De kalte dem fruktbarhetsfigurer - muligens gudinner - og noen mente til og med at de bare representerte steinaldermannens fantasi om et kvinnelig ideal: frodig og fertil. Derfor fikk den meste berømte av dem navnet «Venus av Willendorf».

Siden kom de kvinnelige arkeologene og slo sine mannlige kolleger i hodet med mer eller mindre velfunderte motforestillinger. Det ble ikke tatt spesielt godt imot i de akademiske kretser. Verst gikk det ut over pioneren Marija Gimbutas, som sent i livet ble sparket fra sin akademiske trone etter å ha gitt ut boka «Guder og gudinner i det gamle Europa». Det var med nød og neppe forlaget trykket de opprørske ideene hennes i 1974, og bare etter at hun hadde gitt tapt for presset om å endre tittelen fra «Gudinner og guder i det gamle Europa» til en litt mer akseptabel rekkefølge der de mannlige gudene sto foran de kvinnelige. Forstå det den som kan.

Gimbutas' anliggende var å fjerne de kulturelle - og muligens også religiøse - brillene hennes kolleger iførte seg når de forsøkte å tolke årsaken til at våre tidligste formødre og forfedre over en lang periode skapte hundrevis - om ikke tusenvis - av figurer av ulikt materiale, de fleste med kvinnelige attributter. Kunne det være at de første menneskenes metafysiske ideer kretset om en kvinnelig skaperkraft, at ideen om urkraften opprinnelig var kvinnelig? Derom strides fortsatt de lærde. Gimbutas' senere verker blir fortsatt ansett som eksentriske av mange.

I dag er slike tanker ikke spesielt vanskelig å forholde seg til, for oss som lever i et relativt kjønnslikestilt, sekulært samfunn. For de fleste vil det antakelig sortere under kategorien «for spesielt interesserte». Og øynene som måtte betrakte vår lille «Moder jord-skulptur» på stuehylla ville kanskje ikke se så mye mer enn spennende skulptur. For noen, derimot, vil det være, om ikke blasfemisk, så i hvert fall svarteste hedenskap, om jeg fortalte at hun symboliserer det hellige - for meg.

Hva vi mennesker anser for hellig har variert både i tid og sted gjennom det vi kjenner til av historien. Innenfor organisert religion er selvsagt guden - eller gudinna - et hellig begrep. Bygninger tilegnet det guddommelige, skulpturer, skrifter, malerier - til og med klesplagg kan være holdt hellig av de troende. Og steder, der noe særskilt skal ha skjedd.

Men det som er hellig for den ene, kan framstå totalt likegyldig for en annen. Det noen opplever som sunn religionskritikk kan andre oppleve som blasfemi. «Life of Brian» skapte furore i 1980.  Muhammed-tegningene er et nyere, velkjent eksempel. Og vi mer eller mindre sekulære står ofte på sidelinja og klør oss i hodet over hysteriet. For det er vanskelig å forstå hvor dypt følelsene stikker når noen reagerer mot vanhelligelse. Spesielt hvis man ikke sjøl omgir seg med helligdommer i sitt eget liv.

Men er det egentlig et mål å kvitte seg med det hellige? Risikerer vi å miste noe på vegen fra «overtro» til ikke-tro? Hvis ingen ting er hellig, hvis ingen ting har status som uangripelig, vil det frigjøre oss som mennesker - eller vil det gjøre at vi til slutt frigjør oss fra siste rest av vår menneskelighet? Er rasjonalitet og vitenskap tilstrekkelig for å utvikle menneskeheten i en bedre retning? Hvor effektiv er egentlig fornuften?

Hvis vi løfter blikket fra vår egen navle et øyeblikk, er det vanskelig å unngå å få øye på elendigheten rundt om på kloden. Temperaturen stiger. Stadig større områder har minimalt med rent ferskvann, og i fattige land blir jordbruksarealer kjøpt opp av rikere land for å fø innbyggerne "der hjemme". Havene fylles med plast. Isbreene smelter. Stormene blir heftigere og ødeleggelsene større. Og midt i det hele fortsetter menneskearten å bre seg utover, pumpe opp olje og gass, forbruke mer av jordas ressurser enn vi gir tilbake og kort og godt «skite i eget reir». Når vi ikke er opptatt av å drepe hverandre, da.

Hva godt gjør det å respektere menneskeskapte helligdommer når vi undergraver vår egen arts eksistens? Bare de mest optimistiske og naive, de mest virkelighetsfjerne og kanskje til og med ganske dumme blant oss kan makte å holde dystopiske tanker på avstand. Og likevel er det mange som ikke gir opp. De fortsetter å kjempe for ei levende framtid for nye generasjoner. Hva skal til for at flere følger dem? At mange nok følger dem, slik at vår art kanskje likevel kan overleve på den blå planeten?

Jeg tror det er tid for å ta det hellige tilbake. Jeg tror vi trenger å gjøre jorda og selve livet hellig. Jeg tror vi trenger en massebevegelse av mennesker som kan samles i ærefrykt rundt noe som vi alle trenger for å leve, og kjempe for å beskytte dette. Slik Standing Rock Sioux-nasjonen i Nord-Dakota i USA har klart å samle urfolk fra hele kontinentet og oppmerksomhet fra mennesker over hele kloden i sin kamp for å beskytte vannet.

*

I 1993 kom den den amerikanske forfatteren og øko-feministen Starhawk ut med boka «The Fifth Sacred Thing». En framtidsroman der det dystopiske og det utopiske møtes og bryter krefter. I innledningen presenterer hun leseren for en utopisk «erklæring om de fire hellige ting». Jeg har tillatt meg å oversette denne:

Erklæring om de fire hellige ting

Kloden er en levende, bevisst eksistens. I fellesskap med kulturer fra mange ulike tider og steder erklærer vi disse fire tingene for hellige: luft, ild, vann og jord.

Om vi ser dem som pusten, energien, blodet og kroppen til Moren, eller som velsignede gaver fra Skaperen, eller som symboler på sammenvevde systemer som opprettholder liv, vet vi at ingen ting kan leve uten dem.

Å kalle disse tingene hellige, er å si at de har en verdi ut over deres nytteverdi for menneskeheten. At de i seg selv utgjør standarden som våre handlinger, vår økonomi, våre lover og våre formål må måles opp mot. Ingen har rett til å legge beslag på dem eller profittere på dem på bekostning av andre. Enhver regjering som mislykkes i å beskytte dem mister sin legitimitet.

Alle mennesker, alle levende vesener, er en del av jordas liv og er derfor hellige. Ingen av oss står høyere eller lavere enn noen andre. Bare rettferdighet kan sikre balanse, bare økologisk balanse kan opprettholde frihet. Bare i frihet kan den femte hellige ting vi kaller ånd blomstre i sitt fulle mangfold.

Å ære det hellige er å skape forhold der næring, opprettholdelse, naturlig miljø, kunnskap, frihet og skjønnhet kan ha framgang. Å ære det hellige er å gjøre kjærlighet mulig.

Til dette dedikerer vi vår nysgjerrighet, vårt mot, vår stillhet og våre stemmer.

Til dette dedikerer vi våre liv.

Starhawk

*

Noen ganger når øynene mine faller på Moder jord-skulpturen på stue-hylla må jeg kjenne etter: hvordan ville jeg føle hvis noen kom brasende inn og knuste henne, i raseri over slik hedenskap? Ville jeg gråte over den tapte figuren - og det hun representerer, for meg? For i mine øyne symboliserer hun en idé om en feminin urkraft som gir liv - og tar liv - i en evig sirkel der alt bare er, der det eneste som teller er at livet opprettholdes gjennom eoner av tid. I mine øyne representerer hun noe hellig; den evige syklusen av levende liv på denne kloden.

Hvorfor gråter jeg da ikke over at min egen art langt på veg er i ferd med å ødelegge den samme kloden? Hver dag? Har jeg frigjort meg fra så mye av min menneskelighet at jeg ikke orker å ta inn over meg min egen arts undergang?

DNB på oljespekulantenes side - mot indianerne

Har den omstridte oljerørledninga i Nord-Dakota i USA egentlig noe med Norge å gjøre? Så absolutt. Norges største bank, DNB, har finansiert mor-selskapet og samarbeidende selskaper med over 340 millioner dollar. Hvis DNB er din bank, kan det være verd å vite at DNB står på oljespekulantenes side - mot indianerne.

Standing Rock Sioux-nasjonen vant en foreløpig seier 9. september, da Obama-administrasjonen satte videre bygging av Dakota Access oljerørledning på vent. Planen er at ledninga skal frakte råolje gjennom fire stater i USA, fra Nord-Dakota til Illionois. Representanter for Standing Rock Sioux-reservatet har protestert mot prosjektet helt siden de ble kjent med planene og i løpet av spesielt de siste ukene har støtten til indianerne økt med nesten eksplosiv kraft. Ikke bare har «beskytterne av vannet» fått støtte i sosiale media over store deler av verden, men folk fra 200 urfolknasjoner i USA - og fra andre land på det amerikanske kontinentet - har strømmet til leiren på Standing Rock  Sioux-reservatet. Det er faktisk historisk. Aldri før har så mange «stammer» samlet seg bak én av dem. Og det skjer i kampen for å beskytte jorda - og det livsviktige vannet.

*

Den frivillige organisasjonen Food&Water Watch i USA har utarbeidet en oversikt over hvem som finansierer det gigantiske oljetransportprosjektet mange mener er en alvorlig trussel mot vannforsyningene til flere millioner mennesker.  Her går det fram at Norges største bank er indirekte involvert.  Se oversikten her:

http://www.foodandwaterwatch.org/news/who%27s-banking-dakota-access-pipeline

Oversikten viser at DNB finansierer følgende selskaper med til sammen 340.558.456 dollar: Energy Transfer Partners, Sunoco Logistics og Energy Transfer Equity. Energy Transfer eier oljerørprosjektet Dakota Access. Det går fram av selskapets egne nettsider, her:

http://www.energytransfer.com/ops_copp.aspx

Oversikten er viderepublisert både av LittleSis, en frivillig organisasjon som driver en åpen database for å dokumentere «hvem er hvem» blant storselskaper og banker, hovedsakelig i USA ,og av Democracy Now!, som også intervjuet Hugh Macmillan i Food&Water Watch om de finansielle kreftene bak Dakota Access. 17 banker står direkte bak akkurat dette prosjektet, med til sammen 2,5 milliarder dollar - av en samlet prosjektkostnad på 3,7 milliarder. Men mange flere, deriblant norske DNB, finansierer morselskapet Energy Transfer, som er blant de største selskapene for transport av olje og gass i USA.

http://www.democracynow.org/2016/9/9/who_is_funding_the_dakota_access

Et søk på nettet gir lett tilgang til ytterligere dokumentasjon på forbindelsene mellom Energy Transfer og DNB, for eksempel dette:

http://ir.energytransfer.com/mobile.view?c=106094&v=202&d=3&id=aHR0cDovL2FwaS50ZW5rd2l6YXJkLmNvbS9maWxpbmcueG1sP2lwYWdlPTEwNjY5NzIwJkRTRVE9MiZTRVE9NzU4JlNRREVTQz1TRUNUSU9OX1BBR0UmZXhwPSZzdWJzaWQ9NTc%3D

Her er både DNB Markets og DNB Capital nevnt i forbindelse med «Project Down Under».

*

Flere tusen demonstranter er samlet i leirer på Standing Rock Sioux-reservatet akkurat nå. I mange uker har de stått samlet i en ikke-voldelig kampanje for å stanse oljerørledningene. På bakgrunn av tidligere erfaringer med lekkasjer fra liknende ledninger, frykter de at oljetransporten truer vannforsyninga ikke bare på reservatet, men for opp til 10 millioner mennesker. I tillegg hevder de at deler av ledninga ødelegger hellige områder, blant annet minnelunder for de døde - eller kirkegårder, som vi ellers kaller det.

Sosiale media, spesielt Facebook, var lenge det eneste stedet der saka fikk oppmerksomhet. Vanlige aviser og etermedier var ikke interessert. Men da et privat sikkerhetsselskap med skarpe hunder ble brakt inn forrige helg for å spre demonstranter som blokkerte bulldosere og gravemaskiner, spredte nyheten seg fort. Videoer fra stedet viser sammenstøt der demonstranter blir jagd vekk, og ulike versjoner av hvem som egentlig var aggressive verserer fortsatt.

Noen dager senere skapte det nye overskrifter - og kraftige reaksjoner, da Nasjonalgarden ble trukket inn, for å beskytte folk i området. Og, ikke minst, for å beskytte de som arbeidet på rørledninga. Mange fikk ubehagelige assosiasjoner; en væpnet nasjonalgarde mot indianere...

*

Ledelsen for reservatet har hele tiden manet til fredelige aksjoner, ikke-vold og, framfor alt bønn for å beskytte det livgivende vannet. «Bønn» i denne sammenhengen rommer mye mer enn mange kanskje tenker over. Den nå avdøde poeten og aktivisten John Trudell, som ble kjent som talsmann for aksjonistene under «okkupasjonen» av Alcatraz i 1969 og siden ledet AIM (American Indian Movement) i mange år, manet også til bønn. Han hadde lite tiltro til «håp», som han mente var for de passive. Bønn, derimot var en aktiv handling, som rommet potensiale. I den spirituelle tradisjonen til flere av Amerikas urbefolkningsnasjoner er «bønn» viktig - i begrepets videre forstand, med eller uten ritualer.

Men Standing Rock Sioux-nasjonen har også gått rettens vei, og appellert om stans i bygginga av Dakota Access-rørledningene. Rettsavgjørelsen har vært utsatt, men i går, 9. september, avviste dommer James Boasberg  (U.S District Judge i Washington) kravet om en rettsordre for å stanse bygginga. Bare minutter seinere kom beskjeden fra Obama-administrasjonen, ifølge Reuters:

http://www.reuters.com/article/us-usa-pipeline-nativeamericans-idUSKCN11F2GX?utm_source=Facebook&utm_medium=Social

«Denne saken har satt søkelys på behovet for en alvorlig diskusjon om hvorvidt det er behov for en landsomfattende reform for å ta i betraktning (indianer)stammenes synspunkter på denne typen infrastruktur-prosjekter», gikk det fram av en felles uttalelse fra Justisdepartementet og departementet for «Army and Interior» (som styrer The Army Corps, hvis ingeniører i utgangspunktet støttet byggeplanene etter å ha utredet saka).

To dager tidligere, på en pressekonferanse i Laos, ble president Obama spurt av en student fra Malaysia om urfolksrettigheter og Dakota Access-rørledninga. Da svarte han at han ikke kunne si noe spesifikt om denne saka, men at han ville samsnakke med staben sin.

https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2016/09/07/remarks-president-obama-yseali-town-hall

To dager etter grep altså administrasjonen hans inn og sørget for en midlertidig stans i bygginga. Hva som skjer videre, gjenstår å se, men for «vokterne av vannet» er dette uansett en delseier.

I byen Bismark i Nord-Dakota samlet indianske (og ikke-indianske) aksjonister seg for å feire. Nasjonalgarden sto klar, og marsjerte inn. Denne fantastiske videoen viser hva som hendte, da væpnede, uniformerte voktere møtte vokterne av vannet.

https://www.facebook.com/wearethemedia2016/videos/626031740911190/

For oss som følger saka på lang avstand, som beundrer de hundrevis av modige kvinnene som følger sitt folks tradisjon om å beskytte vannet, og mennene, som kjemper ved deres side for Moder Jord - og barna (!) som kjemper for sin egen framtid, har det vært lite vi kunne bidra med annet enn å følge oppfordringene om å dele mest mulig informasjon på sosiale media.

Nå har vi en mulighet til: vi kan kontakte landets største bank og gi uttrykk for vår hjertens mening.

Velsigna vann

 

Vann.

Et lite ord som rommer all verdens liv.

Har du tenkt over det, hvor avhengig vi er av vann, ferskvann, rent vann? 60 prosent av kroppen vår består av vann - i vekt. På molekylnivå er det snakk om 99 prosent. I en levende kropp. Vi kan overleve mange dager uten mat, men uten vann å drikke, kollapser vi fort. Nest etter luft, som er såpass rein at vi får nok oksygen, er det lite i livet som er viktigere enn vann.

I lille, rike, fredelige Norge har vi lett for å glemme hvor heldige vi er. Vi har vann i overflod. Elver, kilder, innsjøer - overalt. Vi har til og med så mye regn at vi klager. Og vi er rike nok i landet vårt til at offentlige myndigheter kan rense drikkevannet vårt, og de aller fleste kan drikke rett fra springen.

Det finnes store områder på kloden der vannet er så fraværende at mennesker ikke kan overleve. Det finnes områder der mennesker gleder seg fra hjertet og smiler i takknemlighet når det velsigna regnet endelig kommer. Velsigna vann - som gir liv. Og håp.

*

Akkurat nå er tusenvis av mennesker samlet på et lite område i Nord-Dakota i USA for å beskytte vannet. Ikke bare vannet de selv trenger, men drikkevannet til flere millioner mennesker. De har kommet fra hele USA, de er kommet fra flere land på det amerikanske kontinentet, de har kommet for å stå vakt om vannet. De har samlet seg i leirer på landområdene til Standing Rock Indian Reservation - den største ansamlingen av ulike nasjoner blant den amerikanske urbefolkninga noen sinne.

Akkurat nå skjer det noe historisk. Aldri før har så mange mennesker fra ulike såkalte «stammer» strømmet til for å hjelpe én av dem; Standing Rock Sioux-nasjonen, som forsøker å stanse en gigantisk oljerørledning som er planlagt å gå gjennom flere stater for å la olje renne fritt i rør. Helt siden planene ble kjent har ledelsen i reservatet protestert. De er i liten grad blitt konsultert, verken i forkant eller underveis. Oljegigantene er vant til å få det som de vil - og har åpenbart regnet med det samme denne gangen. Til tross for at rørledningen ligger farlig nær opp til livsviktige vannressurser. Lekkasjer fra liknende rørledninger har forekommet flere ganger tidligere. Standing Rock Sioux-nasjonen har all grunn til å være bekymret. En lekkasje fra rørledningene vil true ikke bare vannet til alle som bor på reservatet - på nasjonens eget land, men mange, mange flere.

8. september ble det klart at Nasjonalgarden settes inn. For å beskytte alle beboerne i området. Og for å beskytte arbeidere, bulldosere og gravemaskiner som må til for å bryte opp jorda så oljeledningene kan komme på plass. Om det ligger noen gravplasser og hellige steder i veien, har det foreløpig ikke kommet på tale å stanse gravinga. Ifølge demonstrantene har det allerede skjedd. Gravskjending, kalles det, når vandaler går løs på kirkegårder. Statlige myndigheter i Nord-Dakota har foreløpig ikke reagert mot oljeselskapet som ifølge demonstrantene skjender urbefolkningens minnelunder. I stedet har sheriffen fått hjelp fra Nasjonalgarden.  Nasjonalgarden er bevæpnet. Får du noen assosiasjoner? Væpnede styrker og indianere? Og Washington - med den bejublede Obama - har foreløpig ikke løftet en finger.

Akkurat nå skjer det noe historisk, på uendelig mange nivåer. Men det handler først og fremst om vann. Det handler om tusenvis av mennesker som samles for å beskytte vannet. Myndighetene kaller dem demonstranter. Selv kaller de seg beskyttere av vannet, av jorda, av selve livet.

Du trenger ikke å ha urbefolkningsblod i årene for å forstå at dette er viktig. Om du ikke kjenner til den amerikanske urbefolkningens tragiske historie, den brutale nedslaktninga av nasjoner som ligger til grunnlag for dannelsen av Amerikas Forente Stater, om du aldri har brydd deg om undertrykkinga av de samiske folkene på Nordkalotten - du kan likevel ta inn over deg dette enkle bildet: vannet må beskyttes.

Det skjer noe historisk akkurat nå, og dypest sett berører det oss alle, hvor enn vi bor på kloden.

Vann. Velsigna vann.

Tør jeg foreslå ØXIT?

I dagens Nordlys legger professor Kjell Arne Røvik ved UiT Norges arktiske universitet fram en grundig analyse av norske maktstrukturer. Hovedfokus er Nord-Norge, som etter alt å dømme havner langt nede på rangstigen når viktige beslutninger skal tas.

http://nordnorskdebatt.no/article/makt-avmakt-i-nord-norge

Dette er av de beste analysene jeg har lest som påviser at Norge er et EU i miniatyr.

Store deler av den norske befolkninga tror at vi fortsatt står utenfor EU og har sjølråderett, slik folket stemte for både i 1972 og i 1994. Men daværende statsminister Gro Harlem Brundtland hadde allerede sørget for «at kongen valgte seg et nytt folk» - bak folkets rygg - med EØS-avtalen, som var et faktum mer enn et halvt år FØR folket sa nei til EU for andre gang. Siden innføringen av denne avtalen har utviklinga i Norge gått parallelt med utviklinga i EU: Økt sentralisering, økt privatisering, mindre folkestyre og «mer union».

Røviks analyse redegjør glitrende for dette - om det er tilsiktet eller ikke: den politiske makten er svekket, mens byråkratiske toppledere har fått større innflytelse. Og de mektigste byråkratene har noen fellestrekk, som blant annet handler om at makten konsentreres i toppen av organisasjonen, at beslutninger tas bak lukkede dører (til tross for at det dreier seg om institusjoner som fortsatt er offentlige, som helseforetakene) og at de jobber for markedstilpasning.

Stadig mer ressurser (les: offentlige skattekroner) brukes på rapportering og kontrollordninger - som ytterligere styrker den sentrale makten. Og for øvrig gjør at potten blir mindre til «førstelinjetjenesten» - det være seg i helsevesen, omsorgsvesen eller skole.

Selv den offentlige debatten privatiseres, gjennom tankesmiene - og noen få sentrale massemedier, som sørger for at elitens interesser får mest oppmerksomhet.  Og beslutninger påvirkes gjennom lobbyvirksomhet, som koster dyrt og fører til at de som allerede er økonomisk sterke får enda større mulighet til å sikre sine interesser.

Maktlekkasje ut av regionene og et folkestyre på retrett - i Norge som i den europeiske unionen. Ikke-valgte nasjonale og regionale  toppledere, som slipper å stå til ansvar ved neste valg - med politikernes velsignelse. Mens de aller fleste politikerne både på Stortinget og i regjeringen, fortsetter å selge landet bit for bit - og overføre mer av den nasjonale sjølråderetten til Brussel.

En takk til Røvik for å legge alle argumentene på bordet - slik at leseren sjøl kan trekke konklusjonen. Og i dette bildet blir spørsmålet større enn Nord-Norges plass i det norske makthierarkiet. Man må også spørre seg om Norges plass i det europeiske hierarkiet. Og faktisk på globalt nivå, fordi Nord-Norge tilhører den økonomisk attraktive arktiske regionen, som altså både USA og Kina vil ha andel i.

Makt er ikke noe man får, det er noe man tar. Og da må man bruke de maktmidlene man har rådighet over. Finnes det fortsatt tilstrekkelig norsk sjølråderett over de globalt sett mest attraktive ressursene til at Norge kan opptre i «vippeposisjon» og dermed rent faktisk få innflytelse over egen framtid - spesielt i nord?

Ikke så lenge våre sentrale politikere - med støtte fra mange av de regionale, også i nord, fortsetter å la den økonomiske makteliten i Europa styre - eller i det minste sterkt påvirke - nasjonale beslutninger - som for eksempel i finanspolitikken.

Hva er diagnosen? spør Røvik, som antyder regionsreformen.  Men all den tid den grunnleggende økonomiske politikken, for ikke å snakke om militære, strategiske beslutninger, tas utenfor Norges grenser, blir det fint lite realpolitikk tilbake å diskutere i vårt lille land.

Jeg er fristet til å foreslå et ØXIT.

Spirituell intelligens, kapitalister og livets grunnleggende verdier

 

«Alle tenker på seg. Det er bare jeg som tenker på meg.»

Pleide min far å si med et sukk og glimt i øyet. Underfundigheter var blant hans favoritter, og han sørget for å servere dem så snart anledningen bød seg. En oppvekst med klassiske sitater, underfundigheter og - til tider - ganske bitende ironi gjorde sin virkning. Barnesinnet plukker det opp og tar det med seg videre i livet.

Så det er min fars glimt i øyet som kommer for meg når jeg uforvarende snubler over artikler om lederutvikling, de mange intelligenser og, ikke minst, selvutvikling.

Og noe av det heteste den siste tida er åpenbart såkalt Spirituell Intelligens, SQ. (!) Men først en liten omvei:

 I NRKs «Folkeopplysningen» sist uke kunne fysiker Andreas Wahl lekende lett avsløre selvhjelpsbøkenes ubehjelpelige budskap - de er stort sett lappet sammen over samme lest og hovedbudskapene strider på alle viktige punkter mot forskningsresultatene. Men de selger som bare juling, ikke bare til deg og meg, men også til næringslivet, som villig vekk betaler honorarer i mange-titusen-kroners-klassen for at personalet skal bli Motivert - gjerne av en kjendis som tilbyr opplevelse, begeistring og tilsynelatende kloke ord for å hjelpe de ansatte til å utvikle seg selv - i håp om å erobre større markedsandeler med dertil følgende smilende tall i bedriftens bunnlinje. Ja, ja.

Med 80-tallets nystarta New Age-miljøer fjernt i minnet, var det faktisk ganske fornøyelig å følge Wahls ferd mot konklusjoner som ikke overrasket på ett eneste punkt. Jo da, jeg var en av dem som var ungdommelig nysgjerrig på disse alternativfolka, alle de spennende, mystiske tankene som utfordret den materialistiske, vitenskapelige verdensorden i vårt sekulære samfunn. For egen del endte det opp med samme allergiske reaksjon mot «opplyste» guruer som jeg tidligere hadde hatt mot reaksjonære prester og politiske fanatikere. Men det var jo en erfaring, for å si det sånn.

Det eneste som overrasket meg med første program av «Folkeopplysningen» var at Wahl ikke pirket borti denne SQ'en.  Tidligere i år ga Turid Torbergsen, leder, coach og forfatter, ut boka «Spirituell Intelligens (SQ)» og for noen dager siden publiserte Ledernytt en artikkel der hun forteller at «Å leve i takt med sin Spirituelle Intelligens kan bidra til at man er rolig og fokusert i møte med endringer, og at man har en mer uselvisk og altruistisk holdning til andre.» Det virker besnærende ved første øyekast. Men så fortsetter hun:

«Dette er faktorer som til syvende og sist har direkte innvirkning på bedriftens økonomiske resultat

 Jepp. Der har vi det.

Ikke overraskende er hun innom både den for tida allestedsnærværende «mindfullness», meditasjon og de obligatoriske «turer i skog og mark» som mulige metoder for å oppnå den nødvendige stillhet og indre ro.

Men hun mener altså at SQ er vår ultimate intelligens, den nødvendige forutsetningen for at både IQ og EQ skal virke effektivt. Og hun definerer SQ som den intelligensen vi bruker for å sette våre liv og handlinger inn i en større, rikere og mer meningsgivende sammenheng - hvor vi opplever visjoner og ser de grunnleggende verdier i livet.

Tygg litt på den. De grunnleggende verdier i livet.

Nå skal jeg ikke begi meg inn på flere sitater fra denne tilsynelatende oppmuntrende artikkelen som prediker at en indre spirituell ro kan motivere de ansatte til større arbeidsglede og mer effektiv måloppnåelse - og altså bedre det økonomiske resultatet.

Jeg vil i stedet se om jeg klarer å fordøye «de grunnleggende verdier i livet». Den er ikke enkel, du.

I Norge har de aller fleste tak over hodet, nok mat, klær, elektrisitet, gratis skolegang, tilgang til et offentlig helsevesen og sosialt sikkerhetsnett som gir oss muligheten til å overleve om ulykker og sykdom skulle ramme. Det er mye som kunne bli bedre, men det er ikke til å komme forbi at vi lever i et søkkrikt land og at gjennomsnittsnordkvinnen og -mannen  lever på toppen av den globale kransekaka. Har dette hjulpet oss til å finne fram til «de grunnleggende verdier i livet»?

Kanskje for noen. Men har det i så fall gjort oss til en nasjon av altruister? Mer uselviske?

Ikke så rent få arbeidstakere i Norge har vært gjennom mer enn ett motivasjonskurs, kick-off'er og teambygging-samlinger. Og ikke så rent få konsulenter har forsynt seg rikelig fra utviklingsbudsjettene - uten at jeg kjenner til hvor mye bedriftene har fått igjen for dette i økt fortjeneste. Nå virker det sannsynlig at bedriftene vil få tilbud om SQ-kurs for å bedre inntjeninga. Da lurer i hvert fall jeg på hvordan de ansatte vil reagere.

Hvis kurslederne virkelig kan lære folk å utvikle sin altruisme, bli mer uselviske og fokusere på de grunnleggende verdiene i livet, hvorfor i all verden skulle det føre til at bedriften ender opp med større profitt? Er det ikke mer sannsynlig at kursdeltakerne begynner å fundere over livet - og verdens urettferdighet, kanskje løfter blikket forbi naboens nyanskaffelser, ja, ut over landegrensene, til og med, og begynner å stille noen spørsmål om livet vi lever her på berget?

Hva med bedrifter hvor fagforeningene sliter med å sikre at arbeiderne beholder sine grunnleggende rettigheter i møte med det frie markedet og fri flyt av arbeidskraft? Der de som fortsatt «står på krava» advarer mot sosial dumping, arbeidsgivernes krav om fleksibel arbeidstid og nye EU-direktiv? Hvilken altruisme skal de utvikle som hjelper dem til å identifisere de grunnleggende verdiene i livet - når målet for hele prosessen er at bedriften skal tjene mer penger?

Skal det ende opp i et altruistisk «Velkommen Solidaritet», er det i det minste grunn til å spørre seg - med hvem? Er kurslederne så dyktige manipulatorer at de kan få folk til å tro de grunnleggende verdiene i livet henger sammen med å øke bedriftens profitt?

Jeg lurer på om det ikke kan være mat for mons her, NRK og Andreas Wahl. Dessverre. For ville det ikke vært fantastisk om ansatte i offentlige virksomheter og private bedrifter gikk i flokk og følge til SQ-kurs og forlot lokalene med solidaritet i hjertene og nye mål i livet - som ikke handlet om profitt og økte lønninger.  At de faktisk fant indre ro og fikk næret sin altruisme - med alt det kunne føre til av medmenneskelighet, engasjement for frihet og rettferdighet. For alle.

Nei, jeg synes ikke jeg bruker for store ord her. Jeg bare fortsetter på veien Torbergsen peker ut i sin artikkel. Det er bare det at den tar en helt annen retning enn hun tenker seg.

For uansett hvor dyktig og skolert kursholderne og motivatorene måtte være, er de fortsatt fanget i «Alle tenker på seg. Det er bare jeg som tenker på meg.» Men der min far gliste ironisk, står de i fullt alvor fram og vil lære norske arbeidstakere å finne indre ro, og se de grunnleggende verdiene i livet.

Fordi det vil ha direkte innvirkning på bedriftens økonomiske resultat.

Takke meg til en god, gammeldags kapitalist og utsuger. Han kunne du i det minste kjenne igjen på det verbale ganglaget.

http://www.ledernytt.no/sq-spirituell-intelligens-den-nye-qen-i-naeringslivet.5900609-112372.html

Disse alvorlige menn - med litt Pompel og Pilt

 

 

Har du sett de alvorlige menn

Som ustanselig viser seg frem

På en skjerm i det ny-sosiale

De er skarpskodd og meget verbale

Overalt med kontroll hvor de klikker seg frem

Disse meget alvorlige menn

                    *

...formulere, kommentere, analysere...   ...abstrahere, obstruere, akkedere...

                    *  

Har du møtt disse krenkede menn

Som ustanselig ytrer igjen

Om hysteriske kvinnesakskvinner

Om voldtekt og fyllerør-minner

De vet hva som skal til, der er alltid et men

For de høylytte, krenkede menn

                    *

Men de herrer som følger i flokk

De har alle for lengst fått nok

Av muslimske menns fanatisme

Som forhindrer sunn feminisme

De muslimske kvinners braveste venn

Hver og en av de krenkede menn

                    *

...formulere, portrettere, dissekere...   ...korrigere, reformere, intervenere...

                    *

Har du hørt de satiriske menn

Som et ekko fra venn til venn

Retorikkens berusende hyllest

Selvrettferdighet kan skje fyllest

Når de feller sin fiende, en etter en

Disse meget alvorlige menn

                    *

...formulere, raljere, applaudere...   ...minimere, arrangere, regjere...

 

Inspirert av Gunnar Reiss-Andersen, NRK barne-TV og observasjoner i (sosiale) media.
 

Er helvete løs - igjen?

Du stuper rett i helvete!

Nå ja, han formulerte seg litt mer snirklete, svovelpredikanten som startet den mest beryktede religionsdebatten i Norge i forrige århundre. Hellig harme og skarpe bibelsitater suste som prosjektiler i det offentlige rom. Striden pågikk i årevis og var til og med innom Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Lørdag gikk den norske konservative muslimen Fahad Qureshi, lederen for Islam Net, ut med en erklæring til alle «brødre og søstre». Han oppfordret til intet mindre enn jihad - hellig krig. Med pennen, riktig nok. Men like fullt jihad, som de fleste forbinder med våpen og vold. «Det er vår plikt», sa han i videoen der han nevner ved navn tre personer han mener er en trussel mot det muslimske fellesskapet i Norge.

Hva betyr dette? Er helvete løs igjen, denne gang med muslimer i hovedrollen?

Men la oss først ta et tilbakeblikk på forrige runde.

Startskuddet for den norske Helvetesdebatten smalt en søndag i januar for 63 år siden, da Ole Kristian Hallesby, teologiprofessor ved Menighetsfakultetet og predikant i Det norske Lutherske Indremisjonsselskap, holdt en preken i Storsalen menighet i Oslo. Vel vitende om at tiraden ble overført til det ganske land i kringkastingens radio.

Norges befolkning på 1950-tallet var i stor grad mennesker som hadde fått kristendom inn med morsmelka. Grunnskolen sørget for å befeste religionens stilling, selv om mange sikkert da som nå ikke tenkte så mye over kristne leveregler i sitt daglige liv. Tordentalen slo imidlertid an nervøse strenger hos tusenvis av lyttere da Hallesby tok sats:

 «Du vet at om du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede!». Før han satte inn nådestøtet: «Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?» så det formelig dirret i radioapparater over det ganske land. Og mange ble faktisk redd.

Striden raste med debatter og avisinnlegg, og i spissen for hver sin fraksjon sto fundamentalisten Hallesby mot den liberale biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, som hadde større tiltro til Guds barmhjertighet. Og mange ble beroliget da Hamar-bispen tok til motmæle og erklærte at «Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium». Etter som stadig flere tok offentlig stilling i striden, grep imidlertid debatten om seg også utenfor kirka og pågikk i både måneder og år.

*

For unge - og oss middelaldrende - i dagens Norge kan det hele fortone seg som merkverdigheter fra en svunnen tid. Men det er altså bare et par kvinnealdre siden. Så mye har endret seg i det norske samfunnet siden den gang, at mange har glemt religionens grep om store deler av befolkninga - på godt og vondt.

Men Helvetesdebatten var viktig. Ikke bare fordi den ga støtet til en debatt om statskirka, som i dag har skilt lag med staten. Striden om helvete var en viktig årsak til at sekulariseringen skjøt fart. Mot sin hensikt bidro svovelpredikanten Hallesby til å fremme moderne, sekulær humanisme i det norske samfunnet. Allerede tre år etter tordentalen var Human-Etisk Forbund et faktum. Siden kom 70-tallet med politisk opprør og kvinnekamp. I dag er den sekulære staten en selvfølge.

Eller er den nå det?

I dagens media og, ikke minst på sosiale media, har det vokst fram en ny religiøs strid - denne gangen om islam. For meg og andre ikke-muslimer som står «utenfor» og kikker inn, fortoner enkelte deler av debatten seg som absurd. Norske muslimer diskuterer ikke lenger sin religion bare i private hjem og i moskeen. De har inntatt den offentlige arenaen.  Og se der, ja: der braker fundamentalistene sammen med de moderate så koran-vers og lovskoler flyr veggimellom. Unge gjør opprør mot eldre, noen vil reformere islam, andre vil bli mer ortodokse og midt i det hele står eks-muslimer og kjemper for den frie tanke og den sekulære velsignelse.

I helga toppet det seg altså med en oppfordring om jihad mot dem som, ifølge Qureshi, vil reformere islam. Jihad kan forklares som «hellig streven» og foregår på flere nivåer. Mange mener den viktigste er den troendes indre kamp for å tro og leve riktig. Så har du neste nivå, som handler om arbeidet med å bygge og utvide det muslimske samfunn. Det tredje og siste, er det farlige nivået: kampen for å forsvare islam, om nødvendig med våpen.

Trenger vi overhodet spørre om dette har noe med «oss andre» å gjøre? Vi som er etnisk norske ikke-muslimer - det store flertallet i Norge? Selvfølgelig har det det. For det handler i bunn og grunn om å sikre den sekulære staten.

Vårt sekulære samfunn styrker grunnlovens vern om religionsfrihet. Og det er en privatsak hva du tror - eller ikke - tror på. Men i det øyeblikk troen fører til handling i det offentlige rom, berører den oss alle. Som krav om bønne-rom på arbeidsplassen. Eller i skolene, slik Islamsk Råd ville ha i Oslo-skolen for et par år siden.

Når en erkekonservativ religiøs organisasjon som Islam Net samarbeider med politiet for å hindre at muslimske ungdommer verver seg som fremmedkrigere for terrororganisasjonen IS, er det en sak for hele samfunnet. Likeså når foreldre krever at døtrene deres skal dekke seg til for delta i svømmeundervisning på skolen. Til og med hijab-debatten berører flere enn muslimene. Det handler blant annet om at vi som kaller oss feminister skal ta inn over oss at norske medsøstre kjemper en beinhard kamp mot religiøs kvinneundertrykking.

*

I motsetning til svovelpredikanten Hallesby, henvender ikke Fahad Qureshi seg til «de uomvendte». Lederen for Islam Net henvender seg til alle som kaller seg muslimer. Og der Hallesby tordnet, snakker Qureshi ganske lavmælt om at hans mål er å samle muslimene. Talen er et lite demagogisk mesterverk, der han starter med å «forklare» hva striden handler om, hvordan han er blitt angrepet over år av en liten gruppe progressive muslimer (og pressen, selvsagt), hvorfor han er nødt til å svare dem offentlig og hvor tung denne kampen er. Med jevne mellomrom fletter han snedig inn påstanden om at han er som alle andre vanlige sunni-muslimer, at han urettmessig blir beskyldt for å være ekstrem på noe vis. I tidens ånd gjør han islam til et spørsmål om identitet. Og la det ikke være noen tvil: I Qureshis virkelighet kommer den muslimske identiteten foran alt annet. Han favner til og med enda bredere, han inkluderer alle muslimer, uansett hvilken retning de tilhører når han minner om det de alle har til felles, nemlig kjærligheten til Allah.

Et stykke ut i den over 50 minutter lange videoen, får du kanskje følelsen av at dette er for spesielt interesserte. Men hold ut. For dette berører oss alle.

Qureshi gjør det nemlig tindrende klart at selve definisjonen på en muslim er en som underkaster seg Allahs vilje. «Vår lojalitet er først og fremst til Allah», sier han og peker på at dette passer ikke med vestlig tankegang og moderne samfunn der mennesker ikke lenger skal underkaste seg Gud, men der «Allah skal underkaste seg menneskene». Og dette er hans viktigste ankepunkt mot dem han kaller progressive, representert ved samfunnsdebattant Ali Chisthi, daglig leder i Minotenk, Linda Noor og tidligere generalsekretær i Islamsk råd, Shoaib Sultan.

Og med sorgtung røst lader han opp til avslutningen. Han minner om dine plikter som muslim. Han ber om støtte i kampen mot dem som vil reformere islam og splitte muslimene. Han ber alle som lytter om å reise seg - til jihad! Med pennen som våpen. Skriv, oppfordrer han. Hjelp oss!

Ikke en eneste gang trår Qureshi utenfor streken. Ingen kan anklage ham for å ville sette seg opp mot norsk lov, tvert imot. Han bare minner om hvem som står øverst.

Her er videoen: https://www.youtube.com/watch?v=DxXk0APBdHs

Det er for tidlig å si hvor mange hjerter han når med sin følelsesladde retorikk. Og tida vil vise hvordan den til nå tause majoriteten blant norske muslimer reagerer.

*

 «Integreringen har hatt et konsept om at man ikke behøver å endre sine innstillinger,...» skrev den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubeisi  i en kronikk i Aftenposten tidligere i år. Med klar adresse til norske myndigheter som i toleransens navn har vært med på å legge grunnlaget for parallellsamfunn der innvandrere holder sin gamle, religiøse kultur levende sjøl om den måtte kollidere fullstendig med et moderne, sekulært samfunn.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Radikalisering-er-ikke-bare-muslimenes-skyld--Walid-al-Kubaisi-57586b.html

Den norsk-iranske forfatteren Mina Bai skrev nylig et innlegg der hun hevder at mange norske muslimer faktisk ikke vet hva et sekulært samfunn er. Og foreslår et kurs i sekularitet og ytringsfrihet. Ingen dum ide, hva?

http://minabai.blogg.no/

Ali Chisthi, en av dem Qureshi har pekt ut som sine hovedmotstandere, skrev nylig en kronikk i VG der han trekker fram kampen som har foregått i muslimske miljøer i flere år, men som altså nå trer inn i offentligheten. Under tittelen «Kampen om islams sjel», skriver han: «Med og uten hijab, med og uten tro, de forener seg i kampen for noe større: for menneskeverdet.»

Da samfunnsforsker - og islam-kritiker - Helge Lurås delte kronikken på sin Facebook-side, kommenterte han blant annet: «Hvor bra det hadde vært om folk kunne klare seg moralsk på det moderne livets egne prinsipper.»

Jo, det kan man gjerne si. Men faktum er at folk fortsetter å tro det de tror. Selv i et sekulært samfunn. Tro handler ikke om rasjonelle argumenter, det ligger i sakens natur. Og jo flere muslimer som finner en vei til å omfavne både sin religion og det moderne samfunnet, jo bedre er det.

For vi kan like det eller ikke: sekulære, vitenskapsbaserte argumenter preller av ortodokse religiøse som vann på gåsa. Religiøse argumenter må møtes med religiøse motargumenter, hvis de virkelig skal nå fram. Det lærte vi blant annet av Helvetesdebatten.

Derfor hilser jeg for min del velkommen en høylytt, offentlig religionsdebatt om islam. Og hvis både norske media og alle vi som ytrer oss på sosiale media kjenner vår besøkelsestid, hjelper vi til så godt vi kan for at alle de moderate, inkluderende stemmene slipper til. Vi har mulighet til å gjøre som samtida gjorde med anti-abortpresten Børre Knudsen; vende ryggen til korsfarere som setter sin guds lover over grunnloven i det norske samfunnet.

Målet må ikke være å «omvende» muslimer og be dem snu ryggen til sin religion. Målet må være at flest mulig religiøse mennesker i Norge; muslimer, kristne eller hva det måtte være, tar inn over seg hva det betyr å leve som medmenneske i et sekulært samfunn. At vi alle omfavner den sekulære identiteten - i tillegg til hva vi ellers måtte tro på.

I beste fall kan en høylytt religionsdebatt om islams sjel få samme effekt som Helvetesdebatten fikk i sin tid. Der flere og flere kastet av seg religionens mørkeste sider og hilste lyset velkommen. I lyset er det plass til både religion og sekularitet.

I verste fall? Den spekulasjonen vil jeg helst ikke begi meg inn på.

Demagoger i troens tjeneste

 

«Det er håpløst. Hver gang vi sender journalister for å intervjue Børre Knudsen kommer de tilbake med stjerner i øynene.»

Stedet var Nordlys-redaksjonen, der jeg jobbet som ung journalist på 80-tallet og kommentaren kom på frustrert inn- og utpust fra en av mine mentorer. Hun hadde sett seg lei på anti-abortprestens evne til å blende presumptivt kritiske journalister med sin vennlige, men ubøyelige intensitet. Den omstridte og karismatiske Balsfjord-presten bodde sammen med sin familie bare noen mil fra Tromsø.

Så rettroende var denne mannen at han hadde lagt ned den statlige delen av embetet som sokneprest i Balsfjord etter at retten til selvbestemt abort for norske kvinner ble sikret i lovs form i 1978. Knudsen kunne ikke akseptere dette. Han forholdt seg til Bibelen, og som det inderlig religiøse mennesket han var, følte han seg tvunget til å sette Guds ord over statens lover. Etter at han ble endelig fradømt sitt presteembete av norsk Høyesterett i 1983, fortsatte han som pastor i en såkalt valgmenighet i kommunen og brukte resten av sitt virksomme liv til å kjempe mot selvbestemt abort. Til tider med dramatiske virkemidler, ikke bare foran Stortinget med dyreblod rennende fra hodet, men også foran og inne i sykehus der små dokker i «fosterstørrelse» ble holdt fram som blodige ofre mens presten messet sitt sorgtunge budskap.

Den frustrerte kommentaren fra min journalistiske mentor dukket opp i minnet da jeg nylig så og hørte gjennom en håndfull NRK-klipp med den omstridte lederen for organisasjonen Islam-Net, Fahad Qureshi. Selv møtte jeg aldri Børre Knudtsen. Og jeg har aldri møtt Fahad Qureshi. Jeg har bare sett intervjuer og filmopptak av dem begge. Men de minte meg om - tro det eller ei - hverandre.

*

Qureshi er en relativt ung, norsk dypt troende, erkekonservativ sunni-muslim. I løpet av få år har han lyktes å bygge opp en raskt voksende ungdomsorganisasjon, som ifølge Aftenposten hadde rundt 2000 medlemmer for et år siden.

Islam-Net presenterer seg sjøl som «en av de største og mest aktive muslimske dawah-organisasjoner i Norge. (...) Vår visjon er å gjøre informasjon om islam tilgjengelig for storsamfunnet. Vi jobber for å tilby en riktig forståelse av islam gjennom dawah («invitasjon til islam», min anmerkning), undervisning, media og politisk engasjement

Fahad Qureshi har vakt mye harme spesielt blant sekulære muslimer i Norge. Ikke minst fordi han lenge var blant de få, i tillegg til generalsekretæren i Islamsk Råd, Mehtab Asfar, som oftest slapp til i riksdekkende media generelt og NRK spesielt, og dermed oppnådde en slags legitimitet som representant for unge, norske muslimer. Det gikk så langt at Dagsnytt 18 ble anklaget for å være mikrofonstativ for Qureshi. 16. juli i år forsøkte redaksjonen å bøte på dette, da programleder Fredrik Solvang fant fram sin indre revolverjournalist og åpenbart hadde satt seg fore å sette Qureshi til veggs og forlange klare svar. Han lyktes bare delvis, men fortjener honnør for research og innsats.

Dagsnytt 18. hadde tatt turen innom Islam-Net sine egne nettsider og sett på videoen fra en skandinavisk «fredskonferanse» i 2013, der Qureshi leder forsamlingen til å støtte hans syn på Koranen og Guds ord - og samtidig bedyre at de alle er helt vanlige sunni-muslimer og ikke på noe vis ekstremister. En entusiastisk, glødende intens og smilende Qureshi får salen med på å støtte prinsippet om dødsstraff for utroskap og homofili og alle (i hvert fall mennene som vises i bildet) er enig i at kvinner og menn ikke skal sitte ved siden av hverandre.

Når Qureshi blir konfrontert med dette i Dagsnytt 18, er hans første reaksjon at de har misforstått videoen. Det er ikke første gang Qureshi avviser kritiske spørsmål med at journalister har misforstått, og en av formuleringene han gjentar oftest i klippene jeg har hørt gjennom er at uttalelser er «tatt ut av kontekst». Han avviser også at de mange omstridte imamene og muslimske predikantene som har blitt invitert til Islam-Net sine konferanser er ekstremister, og understreker at alle som en, i likhet med Islam-Net selv, tar totalt avstand fra voldelige handlinger og all form for terrorisme. Mot slutten av sendinga trekker Qureshi delvis tilbake noen av holdningene han hadde demonstrert på konferansen. I etterkant har han skrevet en lengre forklaring som ble trykket i VG, der han forteller hvordan han nå har gått dypere inn i de lærdes skrifter og fått større innsikt i at Koranen er gjenstand for uenighet også blant lærde sunni-muslimer.

*

Hva har så alt dette med Børre Knudsen å gjøre?

Jo, når man ser Fahad Qureshi i debattprogrammer eller intervjuer, framstår han behersket og høflig, han virker oppriktig vennlig, - og engasjert. Når man hører stemmen hans i radioprogrammer, er han relativt lavmælt, han legger til et «fred være med ham» hver gang profetens navn blir nevnt og gjentar stadig at Guds veiledning er den beste.

I likhet med aksjonisten Knudsen, mener han Guds ord står over alt annet.

Samtidig passer han på å understreke at Islam-Net ønsker å operere innenfor rammene av den norske, sekulære staten, at de arbeider aktivt mot alle former for vold og radikalisering, og tar sterkt avstand fra ekstremistene i terrororganisasjonen IS.

Qureshi virker riktignok mer kalkulert i sin framtreden enn Knudsen, som også kunne fremstå sårbar i sin oppriktighet. Qureshi har flere innøvde svar på lager og virker medievant. Men hvilke unge nordmenn virker ikke medievant i dag?

Så jeg tror på ham. Jeg tror ikke han er en IS-ulv i fåreklær.

Likevel. Er det bare slike som jeg, som står «utenfor» og ser inn, som ikke forstår hvordan Sharia-lovene Islam-Net støtter kan unngå å settes i sammenheng med Sharia-lovene IS innfører der de har tatt makten?

Jeg forsøker å stille meg åpen for denne muligheten. For når jeg leser hva Qureshi skriver og hører på en del av det han har sagt, kan jeg ikke unngå å oppfatte den inderlige troen som denne mannen ønsker å formidle. Jeg kan rett og slett ikke tvile på at Fahad Qureshi er oppriktig hengiven mot sin religion, at han av hele sitt hjerte ønsker å invitere andre mennesker til noe han opplever som vakkert og ekte. At han opplever sin religion, som av mange blir beskrevet som salafisme (andre kaller det wahabisme), som den hele og fulle sannhet.

Selv når han blir på grensen til sutrete og anklager storsamfunnet og journalister for å misforstå og ta ordene hans «ut av kontekst», selv når han snakker om mobbing av muslimer som bare ønsker å holde fast ved moralske prinsipper i sin religion, selv da gir han inntrykk av å være en oppriktig troende, en dypt religiøs mann som finner sin indre styrke i Gud.

Og da minner han meg om Balsfjord-presten som «lyste av tro» og viet store deler av sitt liv til å kjempe for sin hjertesak. Ubøyelig, inderlig - og med en evne til å trollbinde selv skeptikere, når han bare fikk møte dem ansikt til ansikt.

*

Men det er også en grunnleggende forskjell mellom Knudsen og Qureshi:  Tiden de lever - og virker - i.

Da Børre Knudtsen løftet sitt ikke-voldelige, religiøse sverd til strid mot abortloven, var kvinnekampen fra 70-tallet fortsatt sterk og levende, om enn i ferd med å ebbe ut for det store flertallet. Og «kollektivismen» pustet fortsatt, om den var aldri så sliten etter å ha kjempet for å bygge landet i flere tiår.  Vi som vokste opp på 70-tallet hadde fått solid ballast. Kvinner hadde selvfølgelig rett til å bestemme over sin egen kropp. Folk måtte få tro på det de ville, selv intolerante prester som mente det ufødte liv var viktigere å verne enn det som allerede levde. For den stadig mer sekulære staten Norge hadde satt foten ned, og sørget for en grunnleggende beskyttelse av norske kvinners hardt tilkjempede rettigheter.

Det store flertallet av norske kvinner og menn vendte ryggen til anti-abort-presten. Samtiden sørget for at Børre Knudsens korstog var dømt til å mislykkes.

Fahad Qureshi, derimot, kom ut på den offentlige arenaen i en tid der individualismen var godt etablert og venstresida gikk arm i arm med den liberale høyresida i forsvar for «identitetens» rettigheter i det multikulturelle samfunnet. Kvinnekamp er for spesielt interesserte. Og er nå en hijab noe å hisse seg opp over?

I dagens sekulære Norge når taket i folkekirka halvveis opp til himmelen - og takk og pris for det. Kvinner er både prester og biskoper og stadig flere støtter heldigvis opp om homofiles selvsagte rettigheter.

I vår tolerante offentlighet er det også en selvfølge å støtte rettighetene til religiøse minoriteter. På samme måte som Børre Knudsen hadde rett til å agitere for sitt syn, må folk i dag få lov til å tro hva de vil. De er beskyttet av den samme grunnloven som beskytter kvinnenes rett til selvbestemt abort.  Og hvis noen vil misjonere for sin tro, må de gjerne det. Fint, sier nå jeg.

Og på gata i hovedstaden driver Islam-Net og Qureshi aktiv misjonering. Høflig og smilende deler de ut sine pamfletter og inviterer til islam. «Kom og snakk med oss, bli kjent med oss! Vi er ikke farlige,» oppfordrer Qureshi. Og jeg har egentlig ingen grunn til å hevde at han lyver. Norsk politi samarbeider med Islam-Net for å forebygge radikalisering av norske, muslimske ungdommer. Jeg har sett og hørt ham i flere debatter i media, der journalisten referer til Islam-Net som en organisasjon som har kunnskap om radikalisering - og som arbeider for å forhindre det.

Men så er det likevel ikke til å komme forbi at Islam-Net agiterer for samme, grunnleggende tolkning av islamske tekster som galningene i IS. De som har opprettet et kalifat de kaller den islamske staten, der de slakter ned alle de mener ikke er rettroende. Der Guds ord er høyeste lov og der straffemetoder, som ble anbefalt for 13-1400 år siden, skal ha gyldighet i dag. «Et falskt kalifat», sier Qureshi.  Men hvordan kan han mene vi skal tro at det ikke har noe å si at han og de «falske muslimene» i IS tolker Koranen stort sett likt?

Ekstremistforsker Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus anslår at det er mellom 4000 og 6000 bokstavtro muslimer i Norge, ifølge Aftenposten. Flere med ham hevder at konservativ tolkning av islam har økt i Norge etter at Islam-Net ble etablert. Samtidig har muslimske ungdommer begynt å misjonere på gata - noe som er relativt nytt.

Det er også verd å merke seg at Islam-Net og moskeen Alnor i Tromsø deler mange av tolkningene av de islamske skriftene. Både Alnor og Islam-Net samarbeider med IERA, en islamsk misjonsorganisasjon i Storbritannia, ifølge Aftenposten.

*

På Alnor sine internettsider er det ikke så stor aktivitet for tiden. Jeg finner informasjon om bønnetider og aktiviteter for kvinner, som opplæring i søm og annet håndarbeid. Og får vite at barna kan få opplæring i arabisk, og koranundervisning. Og informasjon om når kvinner og menn kan bruke svømmehallen på Stakkevollan uten å risikere å gå i vannet sammen med noen av motsatt kjønn.

På Islam-Net sine nettsider, derimot, er det mye å finne. Både skriftlig og i form av videoer, som den Dagsnytt 18 trakk fram. Der går Fahad Qureshi igjen som den dominerende stemmen, med sitt intense blikk og sin imponerende evne til å lede forsamlinger i den retningen han ønsker. Foran et panel av spesielt inviterte predikanter og lærde, som mange «utenfor» oppfatter som hatpredikanter. Qureshi henvender seg til dem med ærbødig respekt. Og gjentar, i nye intervjuer, at de ikke er ekstremister på noe vis. Tvert imot. De vil bare leve i pakt med Guds ord og er motstandere av vold.

Sekulære og moderate norske muslimer har slått alarm om Islam-Net i flere år. Først i det siste har de nådd fram i offentlig debatt. De advarer om økt bruk av hijab, kjønnssegregering og, ikke minst, bokstavtro, erkekonservativ islam som er uforenelig med norsk lov og menneskerettigheter.

Vi er ikke farlige, sier Qureshi.

Skal vi tro på ham? Skal vi velge å ha tillit til at den dypt religiøse, erkekonservative lederskikkelsen ikke er farligere enn Børre Knudsen viste seg å være?

Eller kan denne religiøse demagogen vise seg å ha kraft til å slå kiler i den sekulære, norske staten - og bli en trussel?

 

 

Det private er politisk - også i et multikulturelt samfunn

 

«Det multikulturelle nord» er tittelen på et innlegg i Nordlys 25. juli, der professor Britt Kramvik, artist Nasra Omar og daglig leder Kari Helene Skog ser med kritisk blikk på innvandrinsgdebatten generelt og Nordlys spesielt.

Les innlegget her:http://www.nordnorskdebatt.no/article/multikulturelle-nord

Jeg er ikke i tvil om den gode hensikten bak innlegget, men har vanskelig for å få tak i hva som egentlig er budskapet deres. Bortsett fra følgende: at kvinner i randsonen av samfunnet står i særlig fare for overgrep, at burkini-debatten er å begynne i feil ende og at Nordlys-staben er mannsdominert.

Det første er åpenbart helt riktig, det neste er jeg delvis uenig i og det siste vet jeg ikke noe om. Jeg merker meg imidlertid at de tre debattantene bak innlegget sier: ?Så får vi lage steder der mening kan brytes ? og argumenter fremføres slik at vi alle blir klokere.? Og da lurer jeg på hvor de mener dette skal foregå, når de åpenbart ikke synes noe særlig om debatten i de nettbaserte avisspaltene eller i sosiale media?

Det har kanskje gått meg hus forbi, men jeg har ikke oppfattet at Nordlys mener at burkini bør forbys (bare at de formidlet en gal opplysning da de skrev at en rektor ville tillate burkini ? som aldri har vært forbudt). Det er sikkert noen som mener at både hijab og burkini bør forbys, men jeg har behov for å si at jeg er uenig i det. Jeg mener imidlertid det er riktig å diskutere høyt og tydelig hva konsekvensene kan bli, hvis vi som samfunn alminneliggjør uniformer som har til hensikt å tildekke kvinners hud fordi en religion krever det.

På 1970-tallet fikk kvinner (delvis) gjennomslag for at også det private er politisk. Denne tankemåten presset ?kvinneproblemer? fram i offentligheten og bidro til å omdefinere hva som er ?ordentlig? politikk ? og hva som er viktig å diskutere offentlig i samfunnet. Som feminist synes jeg det er galt å sette ulike standarder for etnisk-norske kvinner med sekulær-kristen bakgrunn  - og kvinner fra minoriteter og for eksempel muslimsk bakgrunn. Etter min mening er det å lukke øynene for overgrep mot medsøstre og barn, når noen kommer med uttalelser i retning av ?la muslimske kvinner avgjøre dette sjøl?. Noe som ikke sjelden blir hevdet i den generelle debatten, for eksempel på sosiale media.

 Sjølsagt skal alle avgjøre sjøl hva de kler på seg og sjølsagt skal vi kjempe for å beholde religionsfrihet. Men blant muslimske, norske kvinner og norske kvinner med muslimsk bakgrunn pågår det en heftig debatt om det å dekke seg til er en politisk handling i tillegg til en religiøs. Og, ikke minst, det kommer fram i offentligheten at jenter og kvinner i Norge opplever til dels kraftig press fra familie og nærmiljø for å dekke seg til, for ikke å være skamløse. Samtidig har norske myndigheters samtalepartnere i spørsmål om integrering i stor grad vært mannlige representanter for religiøse organisasjoner ? til tross for at en stor andel av ?muslimene? er sekulære. Altså: den offentlige debatten om integrering i forhold til muslimer har i all hovedsak foregått med menn som representanter for minoriteten, og attpå til menn som forfekter et konservativt kvinnesyn som til tider går på tvers av norsk lov.

Er dette fornuftig? Fremmer dette integrering og likestilling? Og, hvor skal kvinnene diskutere, om ikke i avisspaltene og på sosiale media og i blogger? Jeg synes vi som kaller oss feminister skylder våre medsøstre å støtte dem i kampen for å komme til ordet, til å forlange at også det private kan være viktige politiske spørsmål for offentligheten ? og gi rom for denne debatten ? overalt. Uten å mistenke hverandre for å være fremmedfientlige, kvinnefiendtlige ? eller ?hjernevasket? av religion. Alt etter hvilke standspunkter vi har.

Derfor følger jeg, som samfunnsinteressert privatperson, samfunnsdebattanter som for eksempel Mina BaiShahram Shaygani,Walid Al-KubaisiPål SteiganShakeel RehmanEspen GoffengMahmoud FarahmandLily Bandehy samt Nordlys-kommentatorer som Tone Angell Jensen og Skjalg Fjellheim. Jeg opplever at mange av debattene de inviterer til - på blogger, på sosiale media og i avisa bidrar til å sette viktige spørsmål på dagsorden. Viktig for oss alle, uansett hvilket personlig utgangspunkt vi har.

 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Desember 2016
hits